En beskjed kan forandre alt

Skjermbilde 2016-03-07 kl. 21.59.54


Jeg hadde egentlig ikke tenkt meg å skrive om dette på bloggen. Men det føles riktig å gjøre det, så da velger jeg å skrive om det likevel.

Livet er både godt og vondt, og den siste uken har jeg virkelig fått kjenne på den vonde siden også.

Mandag kveld i siste uke, holdt jeg på å legge barna, da jeg fikk beskjeden: «Moren din har fått slag!»

Moren min bor, som mange av dere vet i Belize i Central America. Hun er dansk, men har valgt å følge drømmen om å leve et enkelt liv dernede. Hun har vært der i 16 år og jeg har for lengst akseptert at slik er det. Vi skyper ofte og har kontakt nesten daglig, det går derfor greit, men jeg savner henne likevel veldig mye, og da jeg fikk den beskjeden bare raste verden min sammen. Hun er kun 64 år gammel! Det er jo alt for tidlig!

Det er så vondt å ikke kunne være der, og ikke vite hvordan det går. Sykehusene er langt fra norsk standard, og det er så mye som kan gå galt.

Jeg ble også minnet på hvordan det er når livet er vondt, og man våkner og tenker, Åh, herregud, så bra det bare var en drøm, men så våkner man litt mer og finner ut at det var ikke bare en drøm, det var virkeligheten man er midt i akkurat nå.

Det føles så meningsløst at det skal være slik. Hvorfor må vi bli syke og dø, hvorfor kan det ikke være på en annen måte?

Men slik er det jo, og det er ikke noe vi får gjort med det, men jeg skulle virkelig ønske det ikke var slik.

På den ene siden har jeg lyst til å dra ned og være der for henne, på den andre siden trenger barna mine meg her og det er jeg som må betale sykehusregningen som jeg ikke tør tenke på en gang. Jeg får derfor bli her og gjøre det beste jeg kan herfra.

Hun har det etter forholdene bra, men hun har liten følelse i høyre arm, ben og høyre side av ansiktet. Hun har fått CT Scan som viser at det var et stort hjerneslag, bare tiden vil vise hvordan det går.

Hun er heldigvis gift der nede og mannen hennes er der for henne. Men når noe slikt skjer skulle jeg virkelig ønske hun ikke bodde så langt vekk.

Jeg har googlet så mye jeg kan og har snakket med flere sykepleiere jeg kjenner, men hvis noen av dere har gode råd, tar jeg gjerne imot. Stoler ikke helt på at hun får hjelpen hun trenger.

Jeg tar aldri for gitt at jeg eller de jeg er glad i er friske, men det minnet meg bare enda mer om at livet vi har er til låns, ikke til evig eie, og de vi er glade i kommer ikke til å være her for alltid. Det er viktig å sette pris på dem her og nå.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *