Derfor ble jeg utbrent! Her er historien min!

Derfor ble jeg utbrent


Er det mulig å bli utbrent når man har verdens beste jobb?

I går leste jeg historien til Mai Eckhoff Morseth. Jeg har levert flere artikler til KK og kjenner henne som en livsglad, hardtarbeidende og flott kvinne. I ti år har hun hatt verdens beste jobb, blant annet som redaktør for KK Living, men i høst møtte hun veggen. Big time.

Og hun er ikke den eneste. Jeg kjenner dessverre veldig mange dyktige, flinke, hardtarbeidende og snille (særlig jenter), som har opplevd det samme.

Og jeg er en av dem.

Da jeg var bare 28 år opplevde jeg å bli utbrent, skikkelig utbrent!

Jeg synes det er viktig at vi deler historier som disse, ikke bare suksesshistoriene, derfor velger jeg også å dele historien min.

Jeg hadde også drømmejobben. Jeg hadde fulgt drømmen min om å skrive bok og holde kurs i motivasjon og personlig utvikling. Jeg hadde startet min egen kursvirksomhet og hadde lært opp hundrevis av kursledere. Hver dag hadde jeg en utrolig givende hverdag hvor jeg gjorde det jeg liker aller best, nemlig å hjelpe andre. Jeg hadde et godt forhold, bodde i en stor fin leilighet, reiste mye og levde på mange måter akkurat det livet jeg ønsket å leve. Hva kunne vel gå galt da?

Det var bare ett problem, jeg lyttet ikke godt nok til kroppen min. Jeg jobbet lange dager, gjerne 10-12 timer i strekk. Jeg hadde ikke barn og en mann som jobbet skift og jeg skulle bare… Det var alltid et eller annet jeg skulle rekke, alltid noe som kunne gjøres bedre. Og på et eller annet tidspunkt så sluttet jeg å lytte. Lytte til hva kroppen hadde godt av. Jeg var hele tiden på vei mot nye mål og nye prestasjoner. Og det gikk jo bra, det var jo så gøy, og folk var jo så fornøyd med alt jeg fikk til. Dette måtte jo være bra!

Men plutselig en dag sa det stopp! Skikkelig stopp!

Det startet med en helt vanlig halsbetennelse. Jeg lå på sofaen og var syk, men selv etter halsbetennelsen hadde gitt seg, så kom ikke energien tilbake. Jeg følte meg hundre år gammel. Plutselig hadde jeg null energi. Jeg bare lå på sofaen og kom meg nesten ikke opp. Det kunne ta meg en halv time å bare ta meg sammen til å gå på do. Og når jeg skulle gå opp trappene til 2. etasje der vi bodde så kunne det ta meg 20 minutter å bare gå opp trappene. Jeg måtte stoppe på hver avsats å hente meg inn, bare for å ha energi til å komme opp trappene. Jeg sov og sov og sov, men var like trøtt. Jeg, som alltid jobbet, uansett hvor syk jeg var (er man selvstendig er det jo ingen som gjør jobben for en) klarte nå ikke å gjøre jobben min. For første gang i livet måtte jeg langtidssykemelde meg. For et nederlag!

Jeg ble også livredd, for legene fant ingenting, alle verdier var normale, men jeg var langt fra normal. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge det skulle fortsette. Hva om jeg kom til å bli slik resten av livet? Jeg var som en grønnsak og klarte ingenting. Prøvde jeg å gå bare den minste lille turen holdt jeg flere ganger på å besvime, og jeg måtte bare sette meg ned og gå tilbake. Det var ikke noe liv. Jeg som var vant til å være så mye for andre, var nå ingenting for noen.

Jeg hadde rett og slett dratt strikken for langt. Når jeg ser tilbake så hadde jeg symptomer og jeg fikk varsler, men jeg valgte å ikke lytte. Jeg var ung, og trente mye, så jeg tenkte aldri på at kroppen ikke klarte å følge med. Jeg bare satte inn et ekstra gir og skulle vise dem, dette skulle jeg klare!

Men strikken røyk og det tok lang tid å komme tilbake igjen. Det skulle gå nesten fem måneder. Fem måneder med usikkerhet og redsel for hvordan det skulle gå, redsel for at jeg aldri noen gang kom til å bli bra igjen. I de fem månedene gjorde jeg ingenting. Jeg lå stort sett på sofaen og bare sov. Men plutselig en dag så våknet jeg og følte at energien var på vei tilbake. Plutselig begynte jeg å føle meg som meg selv igjen. Det føltes som et mirakel!

Like raskt som det var kommet, like raskt forsvant det. Når ikke jeg ville lytte til kroppen, da tok den over og tvang meg i kne, tvang meg til å slappe av. Jeg kunne nesten ikke tro det og lykken var stor. Jeg lovet meg selv å aldri mer dra det så langt. Men jeg må innrømme at jeg fortsatt synes det er vanskelig å lytte skikkelig. For det er jo så mye som er gøy, og det er så lett å si ja! Jeg liker å lykkes, jeg liker å ha det fint, jeg liker å være en god mamma, venn, kjæreste, datter, etc. etc. etc. Men selv om jeg så utrolig gjerne skulle ha gjort alt og gjort alt enda bedre enn jeg allerede gjør, så vet jeg også at det ikke går.

Det er noe som heter bra nok! Og det øver jeg meg skikkelig på. (Les mer her).

Jeg vet jeg kunne ha fått større suksess med bloggen hvis jeg hadde lagt ut innlegg også lørdag og søndag, hvis jeg hadde brettet ut hele privatlivet mitt og lagt ut innlegg mange ganger om dagen. Men jeg vet også at hvis jeg gjør det, så mister jeg meg selv og så bruker jeg meg opp, og da vil det etter kort tid ikke være noe igjen. Derfor må jeg gjøre det som jeg mener er bra nok. Jeg kommer nok aldri til å vinne noen priser for bloggen min, eller ligge helt øverst på blogglistene, for jeg er ikke villig til å ofre alt. Men jeg er villig til å skape godt innhold, som kommer fra hjertet og innhold som jeg håper og tror vil inspirere og glede deg som leser, og er ikke det godt nok, så er det helt greit. 🙂

Jeg tror det er utrolig viktig å kjenne etter i alle områder av livene våre. Hva er godt nok for akkurat oss?

Jeg har for lengst innsett at jeg aldri vil være mammaen som tar barna med ut på skitur, og tar dem med på flotte toppturer eller spennende fisketurer. For det er dessverre ikke meg. Jeg er mammaen som baker med dem, som kan ligge i timevis og prate om livet og alt som skjer, som ser på film med dem og som er der på mange andre måter, og det er godt nok!

Jeg er ikke venninnen som ringer hver dag, og jeg er ikke venninnen man kan dele dagens sladder med, men jeg er venninnen du ringer til midt på natten, når du virkelig trenger det, og jeg er den du kan snakke i timevis om det som virkelig er viktig for deg.

Jeg er heller ikke den som noen gang kommer til å ha et perfekt og prikkfritt hjem, med de helt riktige og nye dyre designtingene. Hos meg er det støv i krokene, dyr og barn som holder på, og jeg nekter å betale titusenvis av kroner bare fordi en stol er designet av en bestemt person.

Vi får kjenne etter og finne ut hva som er godt nok for akkurat oss? Det spiller ingen rolle hva «alle andre»gjør eller får til, det eneste som teller er hva som er bra nok for deg. Det handler om balanse. Det er ikke noe galt i å få til ting, men vi trenger ikke få til alt!

Så husk å puste, kjenn etter og finn akkurat din egen balanse!

Ha en strålende dag! 🙂

1 kommentar

  1. Hei Franciska!
    For ett utrolig bra innlegg du har skrevet! Takk for ærligheten din. Det er så godt å lese om andre som har vært i samme situasjon. Likte veldig godt det du skriv om at vi ikke treng sammenligne oss med andre, men gjøre det som passer best for oss selv!
    Jeg går gjennom utbrenthet nå, for andre gang. Tar med meg dine gode råd og erfaringer, mot en bedre hverdag

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *