Jeg har en hemmelighet som jeg ikke har sagt til noen før…

I går var det siste dagen i Kakekrigen og ukesfinale. Det har vært moro, spennende, artig og fremfor alt veeldig slitsomt! 🙂

Jeg bruker baking som avslapning, nesten som terapi. Jeg er alene på kjøkkenet eller sammen med barna. Jeg har god tid og koser meg når jeg baker. Dette ble stikk motsatt! Grytidlig opp hver morgen. Klokka ringte 05.30!! (Har jeg nevnt at jeg er skikkelig B-menneske?) Og lange hektiske 12-timers dager.

Alle fra produksjonen og de andre deltakerne var utrolig hyggelige, men det gikk i ett. Og tidspresset! Grøss og gru! For en perfeksjonist, som meg, som liker å være godt forberedt og ha full kontroll, var dette litt av et press. Den verste oppgaven var da vi fikk oppskriften utdelt der og da og skulle lage ostekake, ingen mulighet for å forberede seg og i tillegg var det en komplisert oppskrift. At jeg i tillegg aldri hadde bakt ostekake før gjorde ikke saken bedre! Tiden er så knapp at alt må gå i dobbelt tempo. 90 % av tiden løp jeg når jeg måtte hente noe, og fordi det er så mye å tenke på er det fort gjort å glemme noe eller gjøre noe galt.

Hva er hemmeligheten, lurer du kanskje på?

Jo, det som skjedde var at jeg etter de første dagene jo oppdaget at dette var langt mer slitsomt enn jeg hadde tenkt. Jeg la meg full av stress etter tolv-timers dager, bare for å sette klokken på 05.30 til en ny stressende dag, og det var da jeg begynte å tenke på om jeg virkelig ønsket en ny runde av dette.

Jeg meldte meg på Kakekrigen først og fremst fordi barna ville synes det var moro, og også for å teste meg selv som baker. Jeg visste jeg skulle møte dyktige folk, for jeg så at én hadde eget kakebakeri og de andre solgte kaker de lagde, kjempefine kaker! Jeg trodde derfor aldri at jeg skulle nå særlig langt i konkurransen, for jeg bakte selv ikke mer enn 2-3 ganger i måneden og hadde aldri solgt en kake. Det viktigste for meg var aldri å vinne, det viktigste var å gjøre det beste jeg kunne.

Men plutselig så jeg jo at jeg lå ganske godt an, og jeg begynte å få lettere panikk! Hva om jeg vant ukesfinalen og gik videre til finalen og en ny uke? HJELP! Dette var jeg ikke forberedt på!

Jeg har travle dager med jobben min som fotograf og blogger, og jeg hadde virkelig ikke lyst på en ny runde med forberedelser og baking hver dag til seint på natt. (Man må jo forberede seg).

Jeg husker enda at jeg lå i senga på hotellet og seriøst overveide om jeg skulle gjøre det dårlig siste dagen for ikke å gå videre. Men siden jeg jo er perfeksjonist, så var ikke det en mulighet.

Og her kommer hemmeligheten min:

Jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste og hvis jeg vant ville jeg gi plassen min til nr. to. Det var jo slett ikke sikkert at jeg vant, men jeg hadde en fornemmelse, og moren min som er synsk hadde også fortalt meg at jeg kom til å vinne. (Hun pleier å få rett).

Og slik gikk det jo! Jeg vant… Det var en merkelig følelse. Jeg husker enda at jeg sto sammen med de andre og ventet på å få resultatet lest opp og jeg håpet og krysset fingre for at de skulle si noen andre enn meg. Hjertet sank i meg da de ropte meg opp som vinner, for alle forventet at jeg skulle være super happy, men innerst inne bare tenkte jeg på hvordan jeg skulle få fortalt at jeg ikke ble videre til finalen. Jeg hadde ikke lyst til å skuffe hverken dem eller familien min. Samtidig var jeg også veldig glad for at de likte det jeg hadde laget så godt at de valgte meg.

Etter jeg vant, ble jeg intervjuet i studio for vinnerreaksjonen. De var langt mer oppspilte enn meg og spurte med store smil: «Gratulerer! Hvordan føles det nå?» Jeg prøvde å virke glad, men fikk det nok ikke helt til, for de sa: «Kan vi ta det en gang til, og så litt mer entusiastisk».

Da jeg satte meg i bilen for å dra hjem, ringte jeg først mannen min og så en god venninne og fortalte om resultatet og beslutningen min. De var glade på mine vegne og veldig forståelsesfulle begge to. Vegar sa at jeg jo måtte bestemme selv og bare gjøre det jeg synes var best og venninna mi spurte om ikke jeg kanskje skulle sove på det før jeg bestemte meg helt.

Da jeg kom hjem var barna veldig spente på hvordan det hadde gått, og jubelen sto i taket da jeg fortalte at jeg ble ukesvinner. Jeg var fast bestemt på å ikke bli med i finalen og jeg holdt en lang og pedagogisk tale for dem om at det viktigste er å være med ikke å vinne og at jeg allerede hadde vist at jeg kunne bake og at man jo ikke trenger gjøre det flere ganger og at jeg heller ville ha tid sammen med dem i stedet for å bruke mange timer på å forberede meg på finaleuken.

Men…

Jeg var ikke forberedt på det som da skulle skje.

Jeg har aldri sett dem så skuffet!

Fra å være jublende glade, sank de helt sammen. Men de gjorde alt for ikke å vise det, og sa «Det går fint, mamma, hvis du synes det er best så…» «Du må gjøre det som er best for deg». Men jeg kjenner dem jo så godt og så hvordan skuffelsen sank inn over dem.

Jeg sa til dem at jeg skulle tenke litt over det. Og allerede da skjønte jeg at det ikke gikk som jeg hadde tenkt. Jeg visste at den eneste muligheten var å gjennomføre. Jeg ropte derfor på dem og sa: «Nå har jeg tenkt. Jeg blir med!»

Da var jubelen tilbake! Og jeg kunne igjen se dem i øynene. Sønnen min sa også: Mamma, jeg må innrømme at jeg ble veldig skuffet, for du har jo alltid sagt at man ikke skal gi opp!» Han har jo rett, så da var det bare å brette opp ermene og sette i gang med en ny runde.

Og denne gang har jeg bare én uke på å levere alle oppskrifter, sist hadde jeg tre! Og jeg møter de beste av de beste! HJELP! Hvordan skal det gå!?

12 kommentarer

  1. Tøff dame du Franciska – gøy å se på flinke deg,og viktigst av alt er jo at du har det gøy selv!
    Lykke til videre,nå når du først har bestemt deg :))))
    Toveklem .)

    1. Tusen takk Tove!

      Klem til deg 🙂

  2. Gratulerer og stå på:)
    kakene dine ser fantastiske ut.
    Klem
    Liza

    1. Tusen takk Liza! Klem til deg! 🙂

  3. Gratulerer så mye som ukes vinner, Franciska! Du er kjempeflink, jeg heier på deg 🙂 Hver gang jeg titter innom bloggen din blir jeg så fascinert av kaken du har på headeren din, den frister meg skikkelig!! Har du oppskriften på den liggende på bloggen?
    Klem fra Jorunn

    1. Tusen takk Jorunn! 🙂

      Her finner du oppskriften!

      https://vakrehjem.com/syndig-deilig-snickers-kake/

      Klem Franciska 🙂

    2. Tusen takk 🙂 Klem

  4. Gratulerer som ukesvinner! Herregud, så vanskelig du har hatt det. Jeg er perfeksjonist selv så jeg kjenner følelsen. Men jeg tror og håper du har tatt det rette valget. Tenk så vanskelig det ville bli å "gå gjennom resten av livet" og lure på hvordan det ville ha gått, hvis du ikke hadde trukket deg fra "kakekrigen". Lykke til videre, Franciska!

    1. Takk for koselig kommentar Berit! 🙂 Ja, det var ikke helt enkelt. Men helt enig, det hadde ikke vært moro å gå og tenke på hvordan det kunne ha blitt. 🙂

      Ha en strålende uke!

      Beste hilsen

      Franciska 🙂

  5. Tusen takk Yma! Koselig at du tenker på meg! Klem til deg! 🙂

  6. Nå ser jeg at det har sneket seg inn et IKKE i den nest siste setningen i innlegget mitt. Det skal selvfølgelig være "hvis du hadde trukket deg"…… Men det tror jeg du skjønte. Og jeg påstår jeg er perfeksjonist! Ha, ha! Ha en fin ettermiddag.

    1. Hi, hi, godt å se at jeg ikke er den eneste perfeksjonisten 🙂

      Det betyr jo ikke at vi aldri gjør feil, bare at vi liker å få det riktig 🙂

      Klem til deg! 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *