Hadde det ikke vært for halvparten av ei ku

Det er noe spesielt med ting som har historie.

Hadde det ikke vært for halvparten av ei ku eller Bergensbanen, er det ikke sikkert disse knivene noen gang hadde sett dagens lys.

Hvis man spør Verdens dyktigste kokker om hva som er det viktigste redskapet på kjøkkenet, vil de aller fleste si en god kniv. Og hvis det er noen som er gode på å lage kniver bør det være norske Øyo. De har 135 års erfaring og har hatt smie helt siden 1882. De selger alt fra hverdags-kniver i god kvalitet til helt spesielle og superlekre Gourmetkniver for den som er lidenskapelig opptatt av å lage mat og kun ønsker det beste.

Sammen med tre av mine dyktige bloggkollegaer fra United Influencers, Marianne Haga Kinder, Annette Nordstrøm og Anine Von Krogh, har jeg fått lov til å teste ut den nye knivserien Triangel fra Øyo og det var en veldig hyggelig opplevelse. Alt blir mye enklere når man har en god kniv. Den ligger godt i hånda og det er en fryd å skjære alt fra grønnsaker til kjøtt, brød etc. Jeg trodde egentlig jeg hadde gode kniver, men det var før jeg fikk prøve disse.

Triangel knivene kommer i en flott filtemballasje med skinndetaljer. Filten beskytter knivene og er dessuten fin å se på.

Skaftet i oljet eik er formet som en triangel noe som gir perfekt ergonomi, slik at trykket på kniven blir optimalt ved bruk.

Min favoritt var den store kokkekniven. Den kan brukes til det meste og den er en fryd å jobbe med. Super skarp og skjærer lett gjennom både nøtter og ananas. Den lå også utrolig godt i hånda.

Jeg likte også den lille grønnsakskniven godt. Det er fint å ha en mindre kniv til de små oppgavene.

De har også et kjempefint biffbestikk.
Se mer her:

Du finner Øyo på Instagram som @weareoyo

1860

Det hele begynte i den lille fjellbygden Geilo, i 1860. Knut Øyo ble født og han vokste opp i svære tider med pengenød og vrange værguder som ga magre avlinger. Knuts far dro til Amerika et år etter han var født, men døde kort tid etter. Tilbake satt mor Ragnhild med sine tre små barn. Kampen for tilværelsen var hard.

1882

I 1882 bestemte Knut seg for å sette opp en smie. Han solgte sin halvpart i ei ku og klarte å sette opp ei ganske lita, tømret stue på 4 kvarv (fire stokker på hverandre). Året etter kontaktet han Aal Sparebank for å oppta et lån på ikke mindre enn kr 80,- for å starte en mindre fabrikk. I de årene var lønnsnivået i Hol kommune slik at en flink treskjærer eller en flink tømmermann kanskje kunne tjene 60 til 80 øre om dagen. Et lån på 80 kroner var derfor litt av et lån.

1905

Det gikk bra i flere år, men i 1905 brant hele smia og alt verktøyet ned. Selv om Knut var forsikret, led han likevel store tap. Men for en mann av hans støpning var det bare en vei: bygge opp ny fabrikk. Selv om Knuts fire sønner, Brødrene Øyo, ennå bare var små, måtte de ta sine tak de også. Men faren glemte ikke å lære sine unge sønner hvordan tingene skulle gjøres. Ny smie var snart under tak, ødelagte maskiner reparert og nytt verktøy konstruert og laget.

1909

Bergensbanen var under bygging og skulle åpnes. ”Markedsføring” var vel ikke oppfunnet på de tider, men Knut innså hvilken betydning det ville få for virksomheten. Til nå hadde man kjørt med hest helt ned til Krøderen, for å komme til nærmeste jernbane. Med Bergensbanen kom turistene. Med turistene kom hotellene og flere muligheter.

jmf015151

1916

En annen smed utviklet sin virksomhet til fabrikknivå, Rognald Brusletto. Det var med dette flere som ville ha fordeler av elektrisk kraft. Brusletto og Øyo slo seg sammen om å få bygget en kraftstasjon og ved juletider 1916 sto kraftstasjonen ferdig. Nå kunne Knut øke produksjonen av ljåer, samt lage andre, solide redskaper.

1917

Knut K. Øyo husker dagen som om den var i går. Det var den 27. mai 1917. Faren var nettopp kommet tilbake fra en bytur og gikk sammen med sønnen oppover langs elva, ikke langt fra det som ennå ble kalt smia. Det kom en fremmed, buldrende lyd oppe fra høydene mot Budalen, så kom vannmassene! Som en liten flodbølge kom vannet veltende nedover mot kraftstasjonen, mot smia, mot gården. Begge Knut`ene, far og sønn, måtte løpe for livet opp mot et høyere drag. Da vannet sank, var generatorene ødelagt og kraftkilden til smia borte. Mer enn halvparten av den dyrkede jorden på gården Øyo lå igjen som en slagmark, men bygningene sto. Knut Øyo kastet ikke bort tiden. Kraftmaskineriet ble reparert. Etter noen måneder hadde man igjen elektrisitet i smia på Øyo.

1921

Året etter flomkatastrofen ble et nytt merkeår i bedriftens historie. Gamle-Knut tok de fire sønnene opp i firmaet. Samtidig ble navnet forandret til Øyo Ljåsmie. I 1918 begynte man å lage sigder, løvkniver, kort-ljåer og knivblad- i tillegg til hovedproduktet lang-ljå.

I 1921, bare tre år etter at han tok sine sønner opp i bedriften, døde Knut. Denne usedvanlige mannen, om hvem det ble sagt at han ikke var avhengig av verken vannkraft eller elektrisitet, fordi han ble drevet av sin egen kraft, hadde slitt for hardt på seg selv. For selv om han hadde krefter av stål, vet man at selv stålet slites.

1936

I 1936 hadde fabrikken en årsproduksjon på 35.000 ljåer, 2.300 sigder og løvkniver, 1.400 plantehakker, 3.500 knivblad og andre kniver og 17.000 økser. Det var omkring 1939 at de første rustfrie arbeidskniver kom på markedet, som forløpere for de kjøkkenkniver vi kjenner i dag. Fabrikken blomstret.

1971

Tar vi et sprang fram til 1971, er vi igjen ved en viktig milepæl i bedriftens historie. Det året innviet BRØDRENE ØYO enda et nytt fabrikkbygg, og nye 2000 kvadratmeter. Utviklingen hadde gjort det både interessant å samle all økseproduksjon i Norge under ett tak. BRØDRENE ØYO var ikke bare den eldste bedriften i fjellbygda. Den var også blitt den største.

1994

I 1994 sliter Øyo med harde tider, og Kåres sønn og fjerde generasjon, Knut Olav, trår til. Bedriften lider av høye priser på råmateriale og det gjøres store ressurskutt, både i produktlinjer og av ansatte. I løpet av få år er bedriften på rett kjøl. Brødrene Øyo AS holder seg oppdatert på det siste av roboter og effektivisering, samt spennende samarbeid med Eivind Hellstrøm, kokkelandslaget og andre profiler.

2014

Rundt 2014 kommer femte generasjon på banen, for første gang av det andre kjønn. Knut Olavs døtre, Karianne og Katrine, ser nye muligheter. Merkenavnet blir modernisert og løftet til nye nivåer. Den kvaliteten produktene har skal vises i alle ledd.

Slik får du knivene dine til å vare lenger:

Ikke vask knivene dine i oppvaskmaskin. Dette kan skade både knivbladet og skaftet.Vask dem for hånd i lunket vann med litt oppvaskmiddel ved å føre børsten fra ryggen på bladet og mot eggen for å rengjøre kniven etter bruk. På denne måten vil du bevare både skarpheten og kniven din lenger.
Husk alltid å tørke av knivene.Oppbevar knivene dine på magnetlist, -plate, knivblokk eller andre steder der de ligger stødig og ikke gnisser.  Ved å «kaste» dem i skuffen så forkorter du levetiden på skarpheten.
Kniver skal også oppbevares tørt. Selv om det heter rustfritt stål, så ruster stålet ved langvarig fuktighet. Tørk derfor kniven etter vask, ikke la den ligge på benken til tørk.Bruk riktig skjærefjøl. Stål, keramikk, glass og marmor sliter mye på kniven. Bruk heller tre, bambus eller plast. Velger du en skjærefjøl av tre vil du i tillegg få bonusen med at treverk virker naturlig hemmende på bakterievekst.Ved riktig oppbevaring vil du kunne bevare knivene dine i mange år.

Foto: Øyo/Franciska Munck-Johansen

Følg gjerne Franciskas Vakre Verden på Facebook og Instagram for mer inspirasjon 🙂

Kunne du tenke deg boken Franciskas fristende kaker? Klikk HER for å bestille den.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

2 kommentarer

  1. Dette var virkelig interessant og spennende lesing. Veldig artig at du la inn den historiske biten. Snakk om slekt med styrke og pågangsmot, helt fra starten og fram til våre dager!
    Jeg har et par gode Sabatier Lion, men kunne tenke meg å utvide samlingen av virkelig gode kniver, og har lurt på hvilket merke jeg skal satse på. Det er jo så mange forskjellige der ute, og «alle» har en formening om hvilken som er best. En god kniv koster jo endel, så det er ikke noe man kjøper i hytt og pine.
    Nå har jeg iallfall fått gode anbefalinger her, så får vi se om det blir en ØYO-kniv neste gang,

    1. Tusen takk for veldig hyggelig kommentar Berit.
      Jeg er helt enig med deg. Jeg ble også veldig fascinert av historien. For en familie! Og knivene kan virkelig anbefales.
      Det er de beste jeg har hatt.
      Vennlig hilsen
      Franciska 🙂